Plata og Nåleputa
Bli med på en omvisning i det tyngste rusmiljøet i Oslo.
En høy andel rusavhengige (kvinner og) menn har opplevd seksuelt misbruk. I mitt mastergradsprosjekt om overgrepsutsatte menn er det ingen informanter fra denne gruppa. Jeg har et ønske om å inkludere disse stemmene, og har derfor oppsøkt gata på tampen av feltarbeidet - for å høre om noen kunne tenke seg å slå av en prat eller to om sine erfaringer.
Arild på kontoret - i den berømte jakka. Foto: Rannveig Svendby
Jeg befinner meg på det lyse kontoret til Arild Knutsen, som er leder i «Foreningen for human narkotikapolitikk». Han har i mange år kjempet rusavhengiges sak gjennom prosjekter, aktiv deltagelse i mediene og foredrag om sin egen fortid som rusavhengig – og han har sagt ja til å ta meg med rundt i miljøet. Nå sitter han foran PC´n i den etterhver så mye omtalte jakka, som gjør ham lett synlig når han jobber ute. Engasjert setter han meg inn i noen av utfordringene ved livet som leves på gateplan i Oslo sentrum.
Rådyr askorbinsyre
Kontorskuffen dras ut, og Arild viser frem brukerutstyret han jevnlig deler ut på Plata, som er navnet på området der de mange narkomane i Oslo henger. Utstyret er med på å begrense skader og smitte i miljøet, og består av kanyler, pumper, sterilt vann, kokekar og tynne flak med aluminiumspapir. Han plukker opp en liten, oransje pose, og holder den opp foran meg.
«Dette er askorbinsyre », sier han, og forklarer:
«Når rusavhengige skal lage til et skudd med heroin, så må det vann og syre til for å løse opp blandingen. Askorbinsyre er det beste alternativet. I Sverige selges askorbinsyre til rundt 10 kr for 35 gram i enhver dagligvareforretning. Det brukes til baking, og er helt ufarlig, vannløselig C-vitamin. Men i Norge kategoriseres C-vitamin i pulverform som medisin, og selges på apoteket til 8 ganger så høy pris. Rusavhengige har oftest ikke råd til å bruke penger på sånn luksus. I stedet bruker de sitronsyre. Det er billig og lett å få tak i, på butikken».
Arild river vekk en flik av posen med askorbinsyre, og heller litt på hånden min.
«Smak», oppfordrer han.
Det er et hvitt, finkornet pulver som kjennes mildt syrlig mot tunga. Han lener seg over skuffen og graver frem en ny pose, med bilde av en gul sitron.
«Dette er sitronsyre», sier han, og gir meg posen.
Jeg heller litt i hånden. Grove, hvite korn faller ut. Jeg putter dem inn i munnen. De knaser mellom tennene mine – det er så surt at det svir langt bak i nesa.
Konsekvenser av sitronsyre
«Det er mye vanskeligere å løse opp sitronsyre, og tenk deg hvordan det kjennes å pumpe dette stoffet inn i en blodåre», sier Arild. «Jeg kan love deg at det svir. Etterpå kan det se ut som det går et brannsår 10-15 cm oppover armen. Egentlig er det inflammasjoner på innsiden av blodårene».
Jeg skutter meg, og slikker meg rundt leppene – brodden av sitronsyra stikker på tunga.
«Tenk på det», sier Arild. «Det her er folk som ruser seg uansett. Dette problemet får de i tillegg, rett og slett fordi askorbinsyre går som medisin her i Norge. Det hadde vært så lett å unngå, og det ville betydd enormt for heroinavhengige, som sliter med så mye fra før».
Han rister oppgitt på hodet.
Jeg ser på himmelen gjennom skråvinduet i det hvitmalte taket, og gjør som han foreslår. Tenker på det.
Piller, pulver og penger
Dagens Plata starter ved trafikkanten, og fortsetter opp fotgjengerfeltet mot hovedinngangen til kjøpesenteret Byporten. Det er masse folk på denne travle stripa, og det forhandles åpent. Her er det folk som har danset med døden flere ganger i døgnet de siste 30 årene, og det har sin pris på flere måter. En «friskmelding» koster mellom 500-2000 kr daglig, forteller heroinavhengige «Nora», og legger til: «Hver dag er en jakt på de pengene, så jeg skal slippe å bli syk. Det handler bare om det nå – å få i meg det jeg trenger for å holde det gående. Jeg får ikke noen rusfølelse, skjønner du. Sånn er det for oss som har holdt på en stund».
De fleste står i grupper og småsnakker med venner og kjente. Noen vandrer hvileløst frem og tilbake med hviskende «pssst!» – andre roper hva de har å selge. Piller, pulver og penger skifter hånd. Noen nyktre (rusfri) individer med skremt uttrykk i ansiktet trenger seg gjennom ansamlingen av narkomane med skarpe «Unnskyld!», for å komme seg til busstoppet, samtidig som de prøver å unngå kroppskontakt. Av og til kjører en politibil forbi, eller parkerer noen minutter på fortauet. Noen ganger tømmer politiet området med bryske tilrop – en liten påminnelse, bare. Femten minutter senere er alle tilbake på plass.
Mitt møte med Plata
Arild gir sprøyter og askorbinsyre til en heroinbruker. Foto: Rannveig Svendby
Arild går tålmodig oppover stripa i den lett gjenkjennelige jakka, som signaliserer trygghet og respekt i disse omgivelsene. Han er stadig nede i baggen, henter frem rent brukerutstyr, og slår av en prat med kjente og ukjente.
«Tusen takk, Arild»! Det blir mange gode klapp på skulderen.
Jeg blir møtt med vennlige nikk. Flere presenterer seg. Jeg får et par skeptiske sideblikk. Noen ignorerer meg. Andre smiler, og ser sjenert ned. En ung jente passerer med sikkel i munnvikene og tunge øyelokk. En stilig, dresskledd mann med vannkjemmet hår forteller at han er på vei for å legge seg inn. To gutter i tenårene diskuterer hvordan aluminiumspapiret bør brettes for å få best utbytte av heroin når den røykes. En middelaldrende mann bedyrer nervøst at han jobber i ungdomspsykiatrien: «må få kontroll over detta, bare må, ingen som har merka noe, men det går ikke lenger detta, veit du».
Jeg dilter etter Arild, ser meg rundt, og forteller de jeg møter om mastregradsprosjektet, som blir møtt med glødende interesse:
«Det er flere av gutta du ser rundt deg her som vet hva seksuelle overgrep handler om. Ja… jeg er faktisk en av dem», sier «Oliver».
Det blir mange gode samtaler til prosjektet mens jeg tråkker rundt i området.
Stemningsrapport fra Gamle-Plata
På vei tilbake til kontoret stopper Arild ved Gamle-Plata, som ligger på kortsiden av Østbanehallen – ned mot havna. Dette området var de narkomanes faste oppholdssted inntil de ble jaget etter en politiaksjon, og havnet noen meter lenger inn i bykjernen. Gamle-Plata er fortsatt i bruk, og jeg blir stående å se meg rundt uten diskresjon.
På gresset ligger folk henslengt i alle positurer. En mann har satt seg i en påbegynt lotusstilling, og deiser langsomt, langsomt fremover med overkroppen, til pannen hans berører gresset, og ræva står til værs som stjerten på en dykkand med hodet under vannet. Slik blir han sittende. Et eldre par sitter tett sammen og blander til en dose med heroin. En middelaldrende kvinne i sommerkjole danser med en imaginær kavaler, mens hun nynner, og stadig vekk må stoppe for å le høyt – dansepartneren er åpenbart av den vittige typen. En ung jente sitter midt i en flokk og snakker med vennene sine mens hun gestikulerer med armene. Hun går i en kortermet trøye med glade farger. Ut av skulderen står en sprøyte – som et insisterende utropstegn, eller kanskje en langfinger, som sikter forarget mot himmelen. Hun enser den ikke.
Cirka 20 meter unna sitter trendy byfolk på café, og koser seg med sommerens utepils – uten å ta notis av dramaet som utspiller seg på den lille gressmatta.
Nåleputa
Arild snur seg, og peker mot operaen, som ruver som en gigantisk pianotangent mellom trærne. «Ser du… der», sier han, og jeg følger fingeren hans med blikket mot Tangenten. «Mellom oss og operaen ligger Nåleputa. Det er en del som går dit for å mekke dosene i fred», fortsetter Arild.
Jeg skimter så vidt en flekk med gress bak en inngjerding. Det står et tre der også.
Nåleputa er et treffende navn. Foto: Rannveig Svendby
For å komme til Nåleputa må vi over den tungt trafikkerte riksveien. Uten fotgjengerovergang.
«Ja, her går man trygt etter å ha satt et skudd», sier Arild tørt.
Vi klatrer over gjerdet, og smyger oss mellom bilene, som heldigvis står ganske stille nå i rushen. En fyr med rødsprengt ansikt vifter likevel energisk med begge hender da jeg passerer foran panseret på bilen hans. Jeg vinker høflig tilbake, og lurer på hvor mange ulykker som oppstår akkurat her i løpet av året.
«Pass på hvor du tråkker», advarer Arild. «Hold deg til stien. Kommunen fant ut at det var lurt å fjerne avfallskassene til brukte sprøyter, så her ligger det strødd».
Jeg ser ned, og tenker at Nåleputa er et meget treffende navn. Her ligger sprøytespisser og annet farlig avfall tett i tett på bakken under meg – noe er delvis skjult av gresset. Jeg stirrer på skoene mine mens jeg går, og plasserer føttene omhyggelig på de trygge flekkene bortover stien.
Bakken på Nåleputa. Foto: Rannveig Svendby
«Fortell folk at det må settes opp avfallskasser til brukte sprøyter her. Blir det satt opp, så kommer vi til å bruke det», sier «Fredrik», og ser oppfordrende på gjengen som sitter i ring på gresset med sprøyter og kokekar. De nikker. «I tillegg trenger vi et skur med tak som vi kan sitte under når det regner. Sprøyterommene blir fort fulle, og det er lang ventetid. Den tiden har vi ikke, og da går vi hit», forklarer han, og viser hvordan de i mangel på tak har krøpet inn under gitteret som omringer en av pilarene som gangbrua over til Tangenten hviler på. I jakten etter ly har kroppene deres gravd en diger grop i bakken.
Et skudd med heroin
For øyeblikket er det stekende sol, og «Sonja» sitter i gresset ved siden av en svær sekk med åpent gap. Hun stikker hånden nedi, og plukker frem redskapene hun trenger – lighter, vann, et meget velbrukt kokekar, askorbinsyre (hun har fått en pose av Arild), nål, heroin pakket inn i plast, pumpe, litt papir – og viser meg hvordan hun går frem for å komponere et skudd fra bunnen. Vann, syre og heroin går oppi kokekaret med omstendelige bevegelser. «Sonja» rører rundt. Hun setter sammen sprøyta og legger den på en stein, før hun varmer opp blandingen fra undersiden av kokekaret med en lighter, slik at alt skal løse seg opp. Deretter trekker hun den brune væsken inn i sprøyta.
Forberedelsene tar rundt 15 minutter, og mens hun rigger til forteller hun om en barndom preget av seksuelle overgrep, opplevelsen av å selge kroppen sin, og hvordan det er å være rusavhengig.
«Det er tøft å være utstøtt av folk flest», sier hun. «Når folk med et blikk tror de vet alt om deg, og synes du er verdiløs».
Da «Sonja» sitter klar med sprøyta i hånden takker jeg for samtalen. Jeg regner med at hun vil bli sløv etterpå – sånn som jeg har sett folk på gata med jevne mellomrom – krumbøyd som en vissen blomst med kronen slapt mot jorden.
«Sonja» nikker til meg, og stikker sprøyta dypt inn i underarmen. Hun jobber med den under huden, men treffer ikke.
«Jeg blir nødt til å sette den i lysken», sier hun etter en stund.
Hun drar ned buksa, og avdekker et hvitt lår med en svart flekk på størrelse med en tyggegummibit tett opptil lårfestet. Hun stikker sprøyta inn der – i det svarte – og skyver langsomt innholdet i sprøyta ut i kroppen. Etterpå presser hun et papir mot nåla mens hun drar den til seg.
Barnet som var meg
Øynene hennes møter mine. Jeg gransker henne overrasket – ingen vissen blomst, hun virker tvert i mot mer våken nå.
«Det er noe jeg virkelig lurer på», sier «Sonja», og sender meg et blikk så krevende og ubestemmelig at jeg ikke er sikker på om det er hardt eller sårt eller barnslig spørrende – kanskje det er alt på en gang.
«Alle de åra med overgrep, fra jeg var fire år. Alle som mistenkte. Alle som visste. Kan du fortelle meg hvorfor ingen voksne gjorde noe for det barnet som var meg»?
Jeg rister på hodet.
Blikket hun sendte meg da hun spurte – det tilhørte fireåringen.
Takk til Arild for givende omvisninger, og takk til alle på Plata og omegn for imøtekommenheten. Til orientering er det kun Arild som omtales med sitt virkelige navn i teksten.
15.06.2010 at 12:05
Veldig bra skrevet artikkel, Rannveig! Flott at du forteller om det fine arbeidet som Arild gjør. Det er bra at noen skriver om menneskene på Plata.
15.06.2010 at 12:25
Meget god artikkel. Jeg må si som Sonja: Hvorfor sier ingen fra når barn blir misbrukt, eller man tror de blir misbrukte. Er ikke barna det viktigste? Er det så farlig om man blir uvenner med de voksne så lenge man redder et barn?
15.06.2010 at 12:41
«Alle de åra med overgrep, fra jeg var fire år. Alle som mistenkte. Alle som visste. Kan du fortelle meg hvorfor ingen voksne gjorde noe for det barnet som var meg»
Hærregud så mange ganger man hører det der…… De narkomanes mantra, det er alle andres skyld at de er narkomane, at de har det vondt og for jævlig.
15.06.2010 at 13:11
Velskrevet og sterk artikkel med mange gode poenger. Jeg har all mulig sympati med de narkomane. Har selv jobbet på Jernbanetorget i noen år, og har truffet mange av dem og vet de er gode mennesker de fleste (om enn noe stressa og selvopptatte, men det blir man etterhvert i den “bransjen”).
MEN: Er det ingen som tenker over hva den åpenlyse dophandelen gjør med vanlige folks alminnelige rettsoppfatning? Hver dag går jeg forbi arabere, afrikanere og albanere (ja, la oss kalle en spade for en spade, folkens) som dealer dop til både nedkjørte narkomane og glattslikka, tilsynelatende oppegående dressfolk. Hva gjør det med MIN oppfatning av samfunnet mitt at jeg hver gang jeg går av bussen etter en lang dag på jobb må brøyte meg gjennom denne lovløsheten? Og at politiet bare “advarer” dem, men aldri gjør noe med dem? Jeg er LEI!
15.06.2010 at 13:26
Takk for denne artikkelen. Det er kontroversielt å ikke se på narkomani som selvforskyldt. Håper dette er i endring.
15.06.2010 at 13:43
Hvor bor Arild?
Som en som har fått presset et bol av narkiser på nabotomta av kommunen, lurer jeg fælt på hvor “de gode samaritanerne” bor? Ingen av beslutningstagerne i kommunen bor i nærheten av der de plasserer det i alle fall.
Det er så lett å være snill når man kan dra hjem etterpå. For oss med barn som får dette plassert i hagen, så er det et overgrep.
Hvem skal mine barn spørre om “hvem som visste”, når de tråkker på sprøytespisser i egen hage?
Hvem skal mine barn spørre om “hvem som visste”, når de blir bitt av narkisbikkjene?
Hvem skal mine barn spørre om “hvem som visste”, når de får lettere tilgang til heroin enn øl?
Hvem skal mine barn spørre om “hvem som visste”, når de blir frastjålet sine ting for n’te gang?
Hvem skal mine barn spørre om “hvem som visste”, når et av disse vrakene driter og dauer i hagen?
De blødende hjerter kjemper ALDRI for å få dette ved siden av seg selv. Møkkafolk med overutviklet “redde-verden” kompleks, uten evne til å reflektere og se seg selv i speilet.
Narkiser må bo langt ute i skauen, langt fra andre folk og langt fra heroin.
15.06.2010 at 13:56
Bra skrevet om realitetene for “de elendige” som ikke bare er utstøtt men behandles som ikkeksisterende inntil de kan trakkasseres av samfunnets lovgivere, voktere og andre. Ref. askorbinsyren for eksempel.
Arild hørte jeg første gangen på dagsnytt 18 nettopp i forbindelse med denne undersøkelsen, og den mannen stod det respekt av. HØR, HØR ! Like etterpå leste jeg Frøken Bibelstripp sitt innlegg i aftenposten med telegramversjonen av Krf’s moral på området. Jeg eksploderte simpelthen fordi jeg kjenner noen “i miljøet” og har venner som går på metadon. De sistnevnte funker som meg og deg.
Hvis LAR med heroin funker, så bruk det. Det er enkel logikk hvis vi ser bort fra Frøken Bibelstripp’s og andre sine moralske betenkeligheter basert på de ikke vil eller kan se.
MVH
Kjelloff
PS: Vi får håpe det blir en forandring fra moraltyrrani til verdighet for også disse medmenneskene, men jeg tviler sterkt på at det skjer noe utover en ny kommisjon eller utvalg som bare sementerer dagens neglisjering av realitetene.
15.06.2010 at 14:02
Grunnen til at vi har disse problemene med de narkomane er at samfunnet ikke hjelper disse menneskene godt nok. Det vil ikke endre årsakene til narkomani at man tvangsflytter dagens rusmisbrukere til en eller annen skog, og det er noe folk må begynne å forstå. Se “Åra som går” og få et lite innblikk i hvilke utfordringer disse menneskene har og hvor mye som mangler for at de skal ha et verdig liv.
15.06.2010 at 14:28
Hvorfor er det så mye vanskeligere å beskytte barn fra dette, enn å sende de ut i skauen? Er det ikke voksne folk dette her, man må vel kunne forvente noe?
Så forbanna synd på dem er det ikke, de VELGER SELV å sette sprøyta i armen, uansett bakgrunn.
15.06.2010 at 14:29
Flott skrevet!
15.06.2010 at 15:25
Takk! Har selv strevd etter år overgrep i barndommen. Min reaksjon var mer spiselig for samfunnet (selvskading på alle vis..), og har etterhvert fått masse god hjelp. Men har opplevd at når noen flykter fra livet med bruk av narkotika så mister de også hjelpe tilbudet! Det er så utrolig dårlig! De får krav om å være rusfri, men jeg blir ikke avkrevd medisinene mine, knivene mine, nålene osv som jeg skadet meg selv med.. Tror det er tilfeldig hvem som “velger” den ene eller andre retningen. MEN man har rett på hjelp uansett!
15.06.2010 at 15:27
Det som alltid overrasker meg i narkotikadebatten er at ingen forsøker å løse det virkelige problemet; tilgangen på narkotika. Det er ingen som spør hvem som står bak det hele. Hvem er det som forvolder så mye skade og legger familier i ruin? Hvem er det som dreper våre barn? I stedet skal staten se forbi organisert kriminalitet og tilrettelegge for en bedre hverdag for kanylemisbrukerne og derav gjør det enklere for selgerne. Vi skal se på avhengigheten som en sykdom og unnskyldning for å bedrive lovbrudd. Vi skal tillate at de gjør hverdagen for vanlige og lovlydige borgere utrygg. Nei, skal vi vinne kampen mot narkotika må det gåes hardere til verks med uortodokse metoder. Vi kan ikke sitte på sidelinjen og tillatte tilstrømningene til miljøene i form av nye misbrukere. Strengere lovgivining, ikke bare streng, men superstreng. Hvis straffen for å selge en brukerdose tilsvarte livstid i fengsel ville vi snart ha sett en sterk reduksjon. Hadde staten i form av regjering, byråder og domstoler vært villige til å proritere jakten på bakmennene og gitt disse harde straffer, utvist ikke-etniske norske selgere for godt og fratatt ikke-etnisk norske selgere deres norske statsborgerskap, ville vi også snart ha sett en sterk reduksjon. Det kan ofte, i form av manglende villighet, synes som det sitter personer i styre og stell i Norge som tjener grovt på narkotikaen. Det vil virke uhyre naivt å tro at det ikke også på dette området foregår lobby-virksomhet. Kjører jeg 5km/t for fort i vålerengatunnelen så kriminaliseres jeg og gis bot. Afrikaneren som går på trygd og selger heroin på åpen gate i Oslo og forårsakrer dødsfall i form av overdoser får være i fred. Han kriminaliseres ikke. Vi har ikke politi i Norge; kun trafikkpoliti.
15.06.2010 at 15:40
Til Gro. Jeg slet jævlig med depresjoner, i mange mange år. Jeg var flere ganger på randen av selvmord, helt til jeg begynte å tenke litt. Hvordan startet det.. Hvorfor skjer det.. Hvordan kan jeg unngå å få slike tanker.. JO. det gikk opp for meg at det startet egentlig med drikkingen, hasjrøyking og alt mulig dop jeg puttet i meg. (Har vært rusfri lenge!) og ser nå ting på en helt annen måte enn jeg gjorde før.
Første bud er for fan å bli rusfri slik at man kan få orden på tankene!
Jeg synes ærlig talt at tunge rusmisbrukere burde tvinges inn på lukket rusklinikk slik at de holder seg nyktre i ialle fall ett år. Totalt nyktre. Deretter kan de starte gjennoppbyggingen av livet sitt, mentalt og sosialt. Det virket for meg, og jeg så ingen annen utvei enn å ta livet av meg mens det stod på som værst.
15.06.2010 at 17:38
Jeg synes “Tangenten” er en fantastisk musikalsk beskrivelse av operaen. Heretter kommer jeg til å bare kalle operabygget for tangenten!
15.06.2010 at 17:53
Jeg har bare lest om Arild gjennom media, men må si at jeg synes det er flott at det finnes slike mennesker som ham. Det er godt å se at noen kjemper for de aller svakeste, mens vi andre haster forbi. Fordi vi ikke tørr, vet hvordan vi skal takle situasjonen eller fordi vi har det for travelt med oss selv. Han viser oss hver dag ved sitt eget eksempel, sitt arbeid på plata og sin utrettelige kamp at også menneskene på plata er verdifulle og fortjener respekt og verdighet.
15.06.2010 at 17:54
Wow! Utrolig bra artikkel - alltid et aktuelt tema, og det er interessant å få et blikk på innsiden til dette miljøet.
15.06.2010 at 19:40
Det er umennskelig at Norge ikke kan iverksette ikkemoraliserende skadereduserende tiltak umiddelbart. Sprøyterom med heroinutdeling og sosialt personell og psykolog o.l. i en annen avdeling. Å møte dem med politi, straff og utstøtelse er middelaldersk og et hån mot alt vårt moderne samfunn står for ellers. Måtte den uverdige behandlingen av rusavhengige opphøre umiddelbart!
15.06.2010 at 21:14
Fantastisk bra skrevet artikkel! Ikke for sentimental, veldig realistisk - helt glimrende skrevet om et trist tema.
15.06.2010 at 22:30
Irritet skattebetaler, bra skrevet!
15.06.2010 at 23:49
Veldig veldig bra skrevet! Levde meg inn i artikkelen, og sitter igjen med en tom, sårbar følelse.
16.06.2010 at 07:28
Det eneste som kan løse dette er legalisering, bra skrevet artikkel, og bra skrevet av Morten.
16.06.2010 at 07:45
enn om d hadde vært like stor engasjement for disse som får vuzuelan og mullha krekar dere……………………………..
16.06.2010 at 08:28
Veldig bra skrevet artikkel. Jeg har alltid trodd at narkomanene ikke føler sin egen tilværelse, at de lever i et drømme tilstand og ikke føler sin egen nød. Nå kom jeg mye nærmere deres virkelighet og føler for første gang en respekt for dem. Respekt betyr ikke annet enn å se en gang til.
16.06.2010 at 08:29
Du er flink å skrive Rannveig!
16.06.2010 at 08:41
Som vanlig er det vel elementer av “rett” i alle meningene her. Hva er det som får noen misbrukte mennesker til å bli “løvetannbarn” og greie seg godt i samfunnet. Ref. f.eks. forfatter Herbjørg Wassmo - og andre til å bare gå til grunne i rus?
Problemet er altså mer komplekst enn at man MÅ bli rusmisbruker etter en dårlig og svikefull barndom.
Det å rømme inn i rus er sikkert noe man har lært av sine omgivelser. Jeg har også ofte hatt følelsen av at mange narkomane for lengst har gitt opp en mulighet for å styre sine egne liv. I rusens tankeverden er det godt å kunne skylde på alle andre enn seg selv.
Det betyr ikke at jeg ikke synes synd på dem - og ikke minst på barna de engang var.
Men dette må jo da angripes på alle fronter samtidig.
1. Vi må være mye mer årvåkne for hvordan barn har det (men barnevernet blir jo kritisert når de tar barna fra rusforeldre også?).
2. Vi må ha mye bedre tilbud og lavere terskel for å få psykologisk behandling for barn og unge - og voksne.
3. Vi må gjøre mye mer for å stoppe narkotikahandelen - i forbindelse med innførsel og åpenlyst salg.
4. Tungt narkomane heroinister må gjerne få heroin på samme måte som folk får metadon nå for min del. Så slipper de å prostituere seg, stjele, handle med narkotika selv osv.
Det er ikke en større falitterklæring å gi tungt narkomane heroin enn å gi folk alle slags andre medisinske behandlinger. Husk at sykehus tildeler morfin til kreftsyke og alle slags andre avhengighetsskapende medisiner ellers. Vi forlanger heldigvis ikke at de kreftsyke skal klare seg uten denne smertestillende medisinen.
Dette skal ikke handle om moralisme, men hvordan vi best mulig kan løse problemene fra flest mulig sider på en gang.
Norske politikere og myndigheter jobber i et vakum uten samarbeid “over grensene” - enda så få vi er! Det burde vært mulig å styre hele norge som en småby (om enn spredt over et stort område) med mye færre byråkrater, så hadde kanskje ting blitt gjort.
16.06.2010 at 08:41
Jeg bodde i Zürich, Sveits tilbake i 2000. Der ble det vedtatt at det skulle deles ut gratis heroin til de tyngste rusmisbrukerne.
Moralsk sett kan det virke som om man med dette kun ønsket en enkel vei ut av rusproblematikken, men er det ikke på tide at de tyngste rusmisbrukerne bør kategoriseres som syke?
Det ubehaget og den desperasjonen de får når de ikke har tilgang til rusmidler er like ille som om “vi andre” ikke kunne få tak i mat og vann. De er like avhengige av rusmidler som en med diabetes er av insulin.
Behandlingstilbudet i Zürich ble ikke trappet ned, men misbrukerne fikk selv muligheten til å velge, samtidig som de ikke lenger trengte å være på desperat jakt etter neste skudd.
Det som uansett var tilfelle, var at flere av dem det gjaldt fikk litt mer orden på livet sitt. De kunne begynne å jobbe. Forøvrig sank kriminaliteten direkte knyttet til narkotikamisbrukerne med 95% ei uke etter at tiltaket ble satt i verk.
Ringvirkningene var selvfølgelig større. Siden det ikke var noen fast kundegruppe, sank dopsalget. Helerivirksomheten minsket, prostitusjonen dalte og det ble mer tid for politiet til å konsentrere seg om andre ordensoppgaver.
Jeg mener bestemt at samfunnet vårt har et ansvar for å ta seg av disse menneskene, og dette tror jeg best kan gjøres ved å opprettholde behandlingstilbud og samtidig gi dem som trenger det lindring.
16.06.2010 at 08:44
Snillismen har rådet lenge nok i Norge.Er enig med “irritert skattebetaler”, svært strenge straffer vil redusere problemet mye. Flere strenge tiltak som militærskvadroner som gjennomsøker gater og smug for å eliminere rusmisbrukere og doplangere vil minske dette store samfunnsproblemet ytterligere. Men det finnes et enda større problem enn dopsalg\\misbruk: trafikkforbrytelser! Årlig blir over 260 drept, 1000 alvorlig skadd, totalt 10000 skadd! Disse forbryterske elementene som dreper og skader titusenvis av uskyldige medborgere må stoppes,ikke bare med superstrenge straffer men med hyperstrenge tiltak: Hver kilometer over fartsgrensen bor tilsvare et års tap av alle borgerrettigheter + hardt straffarbeid. Ved alvorligere forbrytelser som medfører tap av førerkort må straffen erstattes med tap av liv for forbryteren,og hans familie sendes på straffarbeid. Disses hus og andre verdier tilfaller selvfølgelig staten. Med slike straffer ville vi sett en enorm reduksjon i samfunnets absolutt aller største problem. Forfølgelser og hyperstrenge straffer av bilselgere,alle samfunns pariakaste,ville fjernet dette problemet fullstendig.
16.06.2010 at 09:20
ja utrolig godt skrevet,men hvorfor kan de stakkers menneskene få hjelp da?norge har da penger nokk til å hjelpe de,de sender jo pengene ut av landet så jeg mener at de burde kunne hjelpe de narkomane i landet og,men arild du gjør en utrolig fin innsats så forsett med det,det er ikke mange som hadde gjort det som du gjør,
16.06.2010 at 10:06
uvitenhet er en dyd.
her inne, blandt de kritiske, råder inkompetansen.
jeg tror ikke den gjengse nordmann vet hvor mye “krigen mot narkotika” genererer for politiet og andre etterettningsgrupper?
fjern all narkotika, så fjerner man en god del av kriminaliteten, da får politiet mindre budsjett året etter..
Det er derfor politiet alltid hver desember, har tullete kontroller på veiene, razziaer og flere ting. for å få brukt opp budsjettet, slik at de får et høyere neste år..
det er fakta.
nordmenn er veldig flinke på å skille mellom alkohol og narkotika, men skjærer samtidig all narkotika over en kam..
en heroinist kan ikke sammenlignes etter settes opp mot en hasjrøyker.
Uansett hvor mye propaganda Storberget klarer å få ut.
det har dødd flere nordmenn, onkler, tanter, fedre og mødre, av alkohol enn heroin, bare så det er sagt.
16.06.2010 at 10:34
Fin artikkel, ikke noe særlig nytt. Dette har det stått om i avisene \”hundrevis\” av ganger. deessuten skal det ikke emr til enn en tur gjennom byen for å se det med egne øyne.
Det er trist å lese om de som opplever og må leve en slik tilværelse, men jeg skjønner ikke hvorfor disse menneskene skal få støtte og hjelp til å fortsette sin tilværelse, som de je tydeligvis gjerne vil ut av. Hvorfor skal ikke de med spilleavhengighet få tildelt penger så de kan fortsette sin spilleavhengighet eller de alkoholavhengige få alkohol, eller alle de andre som er avhengig av et eller annet for å leve få hjelp til det?
Slik det fungerer i dag hjelper vi de som er avhengig av et ulovlig rusmiddel til å opprettholde etterspørselen i det som bakmennene ser på som sitt marked.
Det er fullt mulig å få satt en stopper for hele elendigheten:
1. Alle rusavhengige inn på tvungen avvending. (Har selv blitt lagt inn på tvungen psykiatri pga suicidalitet. Tvang er omsorg!)
2. Alle rusmiljøer må splittes opp. (Det gjør det vanskeligere å få tak i stoff og det blir vanskeligere å finne kjøpere)
3. Selgere, store eller små, grossister eller detaljister, hvite eller brune, norske eller utlendinger skal straffes hardt. Alle midler inndraes og kun livsopphold utbetales.
Jeg tror, og det tror jeg sterkt på, det er mulig å gjøre noe med problemet, men vi må ville det og ikke bare preike.
16.06.2010 at 10:56
Mye idioti å lese i kommentarene her.
Folk som mener narkomane ikke fortjener hjelp, fordi de selv har valgt å bruke dop for eksempel. Men om man mener det, så mener man også at mennesker som har valgt å begynne å røyke, og derfor får lungekreft eller andre dødelige sykdommer, direkte tilknyttet røykingen, faktisk ikke fortjener noen hjelp eller støtte fra oss. De har jo selv valgt det, så hvorfor skal mine skattepenger brukes på dem? Samme med alkoholikere, mennesker som bruker for mye smertestillende osv, det nytter ikke for de å komme på sykehus med nyreproblemer, eller leversykdommer. De har jo valgt det selv.
Det er ikke tilfellet at alle hardt narkomane har vært igjennom seksuelle misbruk. Det er ikke tilfellet at alle narkomane har hatt en barndom vi ser på som ulykkelig. Men det er tilfellet at alle narkomane velger et liv som levende død, fremfor å være en del av samfunnet, med alle de goder det medfører.
Disse menneskene bruker ikke dop fordi de syntes det er gøy.
Det er ikke som når vi “vanlige” går på fårspill å ruser oss med alkohol.
Det er ikke en fest for dem, eller en rus opplevelse slik vi tenker på det.
Det er en flukt fra livet. Det er et alternativ til selvmord. Man lever, men man er død. Man slipper å føle noe når man er ruset, man slipper minnene, skammen og alt det vonde.
De aller fleste er enige i at selvmord er det ultimate skrik etter hjelp. Men allikevel mener folk at det å leve som hardt narkoman, ikke er et rop etter hjelp, men noe de gjør fordi rusen er morsom?
Og når det kommer til det jeg ser omtalt som “krigen mot narkotika”, så blir det som krigen mot alkoholen i USA på 20 tallet. Ikke særlig smart, ikke særlig gjennomtenkt, ikke særlig virkningsfullt, og ikke i det hele tatt logisk.
Narkotika vil alltid komme seg inn i landet. Å tro man kan stoppe det, er å tro man er jesus. Man kan stoppe noe, men det meste vil alltid komme seg over grensen. Vi kan selvfølgelig innføre et militærregime hvor soldater går i gatene og skyter folk som ser ut som de kan ha dop. Og gjennomsøker de leiligheter de ønsker, og ha kamera i alle hjem, og på alle offentlige steder. Det ville nok ført til en viss nedgang i smuglingen. Men de ville også tatt fra oss alle friheter og rettigheter vi setter så høyt. De verdiene vi er så stolte av. Så stolte at vi prøver å spre de rundt i verden, ved hjelp av våpenmakt.
Man kan ikke gjøre en syk person frisk, ved å sette han i fengsel. Det vet til og med den mest ignorante tulling.
Dop får de tak i, sånn er det bare. Og sånn vil det alltid være. Sånn er det i regimer som Iran, Nord-Korea og lignende. Så virkemidlene som må til for å fjerne det, er helt sinnsyke, og enda mer ekstreme enn hva de driver med i de nevnte land. Er det virkelig verdt det? Er det virkelig så ille å innrømme en feil? Kan vi ikke bare si: “Ok, vi tok feil, vi har gjort feil i 50 år. Dere fortjener også hjelp, og det beste for alle er lovlig utdelt heroin.” ?
Er det et virkemiddel som vil føre til mindre smugling, og mindre illegal omsetting, så er det heroin på resept. Og det ville ikke tatt fra noen noen rettigheter eller friheter. Det ville ikke skadet noen.
Det ville gitt syke mennesker et svar på sitt rop om hjelp. Det ville gitt dem et liv hvor de har tid til andre ting. Noe som kan føre til en utvikling.
Ikke bare smuglingen ville stupt, men også overdosedødsfall, infeksjoner, sykdommer og vinningskriminialiteten ville gått i bakken.
Men å ta dem hardt med politiet fungerer sikkert bedre…. det har jo fungert utmerket til nå. Og kan umulig se noen annen grunn til at disse menneskene ruser seg, enn at straffen er lav, og at politiet kun advarer dem.
17.06.2010 at 07:45
Utrolig sterkt og rørerende!
17.06.2010 at 07:51
Blir rett og slett lei meg når jeg leser endel av disse innleggene. For en eks-narkoman som valgte å sette heroin selv. Men, hvorfor satte jeg den første sprøyta? Hvorfor havnet jeg i det miljøet? Kanskje av mangel på oppfølging i hjemmet. Kanskje fordi mine foreldre ikke hadde informasjon nok på den tiden til å hverken forstå eller hjelpe meg?
Hvorfor fortsatte jeg i nesten 20 år? Fordi disse stoffene skaper en avhengihet, den forandrer din personlighet. Og ikke minst av mangel på avrusning- og behandlingsplasser.
Jeg nekter å tro at mange ønsker å være narkoman. De fleste ønsker kun et normalt liv, men vet ikke hvordan få det til.
Jeg tror som skattebetaler at hvis man fjerner alle utlendinger på plata er 85 % av selgerene borte. At man høyner straffer for store narkotikaforbrytelser, bl.a.smugling og store beslag så er det kanskje ikke så interesant å få denne shitten inn i Norge. Og utleveringsavtaler så de kan sone i eget land.
Høyere straffer tror jeg på! Men, ikke for den stakkars lille narkomanen i gata som forsøker sitt beste for å overleve. For her er det stor sjans for ikke å bli 30 år engang. Hvilket menneske i seg selv ønsker en fremtid som narkoman???!
19.06.2010 at 00:16
wigdis:
Men land som praktiserer dødsstraff eller livsstid for smugling av narkotika, er samtidig mange av de landene som har størst problemer med akkurat narkotika.
Så hvor strenge straffer er det du tror på?
Å straffe med døden fungerer ikke. Å straffe med opp til livstid i fengsel fungerer ikke. Mange av landene som praktiserer disse straffer for narkotika kriminalitet, bedriver også tortur. Så heller ikke det fungerer…
Da ser jeg ikke helt hvilke straffer du ønsker å prøve ut…
Fortell
19.06.2010 at 04:06
Bloggposten setter på en gripende måte fingeren på flere forhold som det er VIKTIG at bykommunene i Norge er oppmerksomme på.
Arild Nilsen - leser du kommentaren min her - hvis du/dere ønsker det - vær så snill å ta en titt innom bloggen min og les litt der. Der kan man bl.a søke på narkotika/narkotikapolitikk osv.
- Selv om vi muligens/sannsynligvis ikke er enig i alt når det gjelder ruspolitikk osv, ber jeg uansett om å få lov til å hjelpe deg/dere i det praktiske arbeidet du /dere utfører for misbrukere og deres pårørende, og i informasjonsarbeidet rettet mot dem og politikere/andre interssenter .
“Bruk meg” på den måten som du og “Foreningen for human narkotikapolitikk” best mulig kan nyttiggjøre dere mine ressurser og erfaringer.
Dele ut sprøyter, kontorarbeide, hva som helst. Kontakt meg via mailen på bloggen min, og jeg vil sende min CV og mer om meg selv.
19.06.2010 at 09:44
Veldig bra Rannveig!
20.06.2010 at 10:17
Ja ja, det koker på kjøkkenet i helvete….. er født og oppvoksk på sankthanshaugen. MASSE sprøyter på 80 tallet også, var snowjogs og boblejakke. Jeg tok saken i egende hender og flyttet!!!
Nytter ikke og vente på at andre skal gjøre noe. Endel av innleggende her er helt på trynet. ALLE har en eller annen form for valg. Gi de som ikke vet bedre enn å spille russisk rulett 4 ganger om dagen EN LADD REVOLVER!!!
Er så sykt lei av de som er så svake at de skyter dop! Har du sett en junkie som liten er du bra dum vis du setter deg en smell!!!
Man er sin egen lukkes smed!!!!!
22.06.2010 at 21:12
Til Bent: Dette er mennesker som har muligheten til å ta livet av seg flere ganger om dagen. Likevel gjør de det ikke. Med andre ord er dette mennesker som ønsker å leve.
De som til tross for at de lever i dette rushelvete ikke tar livet av seg, er ikke svake. De er survivers.
27.06.2010 at 20:06
Håper virkelig folk snart ser mennesket BAK rusen, så mange totalt uvitende kommentarer viser hvor uvitende de fleste fortsatt er. Å en ting skal alle vite DET KAN en gang være DITT barn eller DITT barnebarn som er på plata å som setter sitt skudd, alle kommer ikke fra hjem med problemer eller missbruk, noen ganger er det psykiske årsaker (dobbeltdiagnoser) å andre ganger ren nyskjerrighet. Håper snart myndighetene virkelig gjør noe det er mange behandlingsplasser som blir ikke brukt å andre er bare oppbevaringsplasser. Å uten tett oppfølging og etterhvern hjelper det lite å oppbevares 3 mnd eller 1 år på institusjon…..
28.06.2010 at 08:32
Jeg er selv sprøyte-narkoman, er bare 19år og er avhengi av heroin. Arild Knutsen er forbildet mitt, har aldri møtt ett så fantastisk menneske i hele mitt liv. Til dere som syns det er ekkelt å gå forbi plata; GÅ PÅ ANDRE SIDEN AV VEIEN DA VELL!! Har vi så jæævla mange andre steder å stå? Er det vår skyld at politiet jager oss fra sted til sted…? Over halvparten som handler dop på plata, om ikke flere, kjøper seg heroin for å bli friske sånn som dere nyktere er, vi blir ikke rusa engang! Eneste vi ber om er å få slippe de grusomme abstinensene.
Bra noen skriver om oss som sliter med dette vær eneste dag. Skulle likt å sett en nykter trangsynt jævel 1 DAG som narkoman, vedder alle tiggepenga mine på at vedkommende hadde ikke klart mer etter en time….
28.06.2010 at 15:07
Hei..igjen… er det noen grunn til at innlegget mitt ikke fikk stå?…jeg var direkte, men hvis innlkegget om å eliminere narkomane som går gatelangs får stå, synes jeg vel kanskje at mitt ikke var så ille likevel???
29.06.2010 at 01:55
jeanette: Aftenpostens moderatorer sletter innlegg som av forskjellige grunner vurderes som upassende. Det er høy toleranse for ulike meninger og uttrykksformer, så prøv gjerne igjen.
29.06.2010 at 22:35
Det er trist å se den graden av kunnskapsløshet som hersker hos enkelte, når det kommer til hvem som ruser seg og hvorfor. Og også hva de ser for seg som løsning på problemet.
Rannveig: Veldig god artikkel, selv om den er forholdsvis kort og overflatisk - skulle gjerne lest hele masteroppgaven din
Lykke til!
1.07.2010 at 22:21
Jeg lurer på om folk rett å slett tenker før de uttaler seg i kommentarfeltene. Alt viser til at strengere straffer ikke nytter. Og deres mangel på sympati fører heller ikke noe godt med seg, snarere tvert imot!
om noen år når denne 50 år (så langt) gamle krisen blir rettet opp, først DA kommer folk til å skjønne hvor feil dette har vært. for ett stort hull i moralen samfunnet har!
Når jeg gikk allmenn sosiologi stod det i boka at vi trenger de som henger utenfor samfunnet for at VI inni samfunnet skulle føle oss bra og ikke dette utenfor. At vi trenger narkomane på gata, at de lever dårlig, avhengig av heroin, osv osv. bruke dem som skrekk eksempler. jeg synes dette var et elendig kapitel i sosiologi boka og at det nesten oppfordet til hat av de som er nederst i samfunnet!
kunne de heller ikke had ett kapittel om å inkludere isteden for å skremme ?
3.07.2010 at 12:46
Veldig vanskelig tema, dette her. Mange ting kan sies om begge sider. Det som er helt sikkert er at dette ikke er løst over natten. Rus er på en eller annen uløselig knyttet til menneskeheten.
@Madeleine: Veldig spennende, ditt innlegg. Det er også ett av veldig få (nesten
) uten skrivefeil. Imponerende. Du virker som en ressurssterk jente. Jeg kunne tenkt meg å snakke mer med deg om dette og høre dine argumenter og erfaringer.
Mail meg på chotor@gmail.com hvis du har lyst til å fortelle mer om det virkelige liv.