Ørjasæter i reprise
Elin Ørjasæter har en stemme som trengs i vårt offentlige ordskifte. Men den siste boken hennes bærer preg av repetisjonsøvelser.
Elin Ørjasæter. Kommentator i E24. Foredragsholder. Tidligere hodejeger. Debattant. Ikke minst debattant, noen ganger har jeg følelsen av at hun nærmest alltid er tilstedeværende i et debattstudio nær meg. Jeg kan like gjerne innrømme det først som sist; jeg har sans for henne. Fordi hun sier det hun mener, og hun sier det ofte rett fram. Og fordi hun fronter synspunkter som det er svært givende for samfunnsdebatten at blir frontet.
Derfor sa jeg ja på hennes spørsmål på twitter om det var noen bloggere som var interessert i et anmeldereksemplar av boken “Det glade vanvidd“. Jeg hadde et ikke helt ueffent innslag av forventning til boken. Forventninger som ble innfridd i første omgang. For boken er full av gode, subjetive oberservasjoner fra hennes liv. Observasjoner som settes inn i en kontekst som gir oss en fin inngang til spennende samfunnsbetraktninger av mer generell karakter. Verdifull karakter.
Her tas det opp håpløse foreldremøter, morsrolle, farsrolle og ungerolle. Her er interessante synspunkter på likestilling, på kropp, på spåk, på diagnoser og cyberspace. Ørjasæter leverer varene i bokform. Hun er lettlest og fascinerende og jeg tenker; jada, dette er en strålende bok - en bok som mange har godt av å lese.
Samtidig sniker det seg inn en annen følelse. En følelse som bare vokser seg sterkere og sterkere jo mer jeg leser. En følelse som kan oppsummeres i spørsmålet: Har jeg ikke lest og hørt dette før? Og jo mer jeg leser, jo sikrere blir jeg på at jo, det har jeg. Hvor har jeg lest og hørt det? I artikler hun har skrevet. I debatter hun har deltatt i.
Foreldremøtene har vi hørt om før. Særlig det der hun blir latterliggjort. Hennes noe utradisjonelle samliv med fortfatterektemannen er velkjent. Et samliv der han tar mye av husarbeidet og hun gjør karriere ute. Vi vet om “partysønnene” hennes. Om alkoholbruk. Om de moderne tidene der twitter danker ut papiravisene. Boken tilfører i grunn heller lite nytt. Den blir en reprise på forskjellige ting som er sagt og skrevet av og om henne tidligere.
I så måte egner boken seg faktisk best for dem som (merkelig nok) ikke har fått med seg det Ørjasæter har sagt og ment før. Og selvsagt for dem som bare ikke kan få nok av henne uansett. Fans kalles vel slikt. Men for de av oss som befinner oss et eller annet sted i mellom der, så virker boken på grensen til overflødig.
Jeg har en innvending til mot boken. Den mangler en overbygning. En ramme. En helhet. Kall det gjerne en rød tråd. Meningene og oberservasjonene hennes om mangt og meget er interessante. Men i sum blir det for fragmentert i mine øyne. Boken hadde stått seg på å velge ut ett eller to hovedtemaer og gått mer i dybden på dem i stedet for å forsøke å gape over en hel drøss.
Helt til slutt, Elin Ørjasæter. Du skriver at språk er viktig. Og du er en varm forsvarer for de av oss som velger andre løsninger enn A4 når det gjelder omsorg for egne barn. Ære være deg for det! Men hvorfor kaller du da mannen din for deltidsarbeidende når alle beskrivelser av ham peker i retning av at han arbeider vel så mye som deg?
Og hvorfor sparker du på s. 85 til dem som mente at Inga Marte Thorkildsen burde vært styggere for å kunne ha meninger om ”Ekstrem forvandling“, mens du på s. 143 mener at Liza Marklunds “perfekte utseende” ikke gjør henne særlig meningsberettiget hva gjelder kvinneundertrykkelse?
14.03.2011 at 19:36
Jepp, dette tar jeg til meg. Man er ikke ekte forfatter før man også får noen strenge anmeldelser! Takk for at du leste og skrev!
15.03.2011 at 10:33
Tror sannelig jeg skal kjøpe denne! Liker vinklinene hennes, men har ikke helt fått tid til å lese så mye av det hun skriver - har vel vært opptatt med foreldremøter, husarbeid og slikt, så det er jo veldig kjekt at det er blitt samlet sammen for meg mellom to permer….
15.03.2011 at 21:58
Stusser litt på anmelderens avslutning. Jeg klarer ikke å se at Ørjasæter “sparker” på side 85. Hun, enkelt og greit, beskriver hva som skjedde i debatten med Inga Marte Thorkildsen. På side 143 gjengir Ørjasæter hva Bjarne Håkon Hanssen uttalte i sin dumskap. Mens anmelderen skriver at det er “Ørjasæter som mener dette”. Det gir selvsagt en frisk avslutning på bokanmeldelsen å oppkonstruere en slik selvmotsigelse.
For alt hva jeg vet, så kan det være at Ørjasæter i tidligere debatter kan ha uttalt dette. Men så lenge anmelderen henviser til side 85 og side 143 i boka, så har anmelderen gjengitt dette feil.
16.03.2011 at 08:38
Johnny: Ørjasæter skriver om Marklund: “Lizas utseende viser så tydelig hvem hun er: Hun er rik, frisk og vakker og samtidig påberoper hun seg offerrollen ved å bruke ord som undertrykket og annenrangs borger. Som kvinne vet jeg nemlig at man kan ikke se sånn ut som Marklund uten å legge ganske mye tid og penger i saken”.
Jeg tolker dette som Ørjasæters synspunkter på Marklund og at hun går langt i antyde at Marklund er for pen til å ha troverdige synspunkter på kvinneundertrykkelse siden hun er så vellykket selv. Mens hun på s. 85, etter min oppfatning, gir et implisitt spark til de som hevdet Thorkildsen var for pen til å troverdige standpunkter om en TV-serie.
Dette er etter mitt skjønn en inkonsekvent linje hos Ørjasæter som jeg fant det betimelig å påpeke i anmeldesen.
16.03.2011 at 09:44
Frittalende og ærlige mennesker er det altfor få av. Folk som kaller en spade for en spade, og sier det de fleste tenker! De er fraværende i de fleste debatter.
Det burde vær fler “alminnelige” mennesker i debatter. Ola og Kari burde være representert. Elin Ørjasæter er en slags representant for oss, selv om hun ikke akkurat er …..alminnelig. Hun er engasjert, og vi kjenner oss igjen i det hun sier.
Boken hennes skal jeg kjøpe uansett kritikker. Jeg har lært meg at en selv må sette terningkast!
16.03.2011 at 18:08
Er Elin Ørjasæter en slags representant for Kari og Ola? Kanskje middelklasse Kari og Ola da, for hun kan for eksempel sparke temmelig hardt mot visse grupper som er avhengige av NAV-systemet, og det er det ganske mange av oss som er nå, og deretter hopper hun temmelig glatt unna. Så når hun i boken skriver:
“Og når skal man forlange at folk tar ansvar for sitt eget liv, i stedet for å gjøre seg til ofre?”(referert herfra http://voxpopulinor.blogspot.com/2011/03/det-glade-vanvidd-er-multitasker-elin.html)
så kan man jo stille spørsmål tilbake til henne hvor mye ansvar hun selv har tatt for å involvere seg i disse menneskenes hverdag for å kunne søke etter upåvirket kunnskap om dem. Det vil si å prøve å drive litt journalistisk kildesøk, for å se og oppleve uvante forhold, for å prøve å skille fordommer fra fakta, og deretter prøve å komme med intelligente løsninger.
Så det er kanskje en grunn til at hun, heller ikke i en bok, går så dypt ned i sine resonnementer, fordi hun vel egentlig er en stordyrker av rikssynserrollen og derfor ikke har tid til slikt?
Slik som hun driver på nå, så stikker hun stadig fingeren inn i magen på NAV-klienter bare fordi hun har makt til å gjøre det. Og jeg har ikke kapasitet til å stå fram med fullt navn i denne debatten, fordi jeg for tiden har nok med å måke vekk møkk.
16.03.2011 at 19:34
Svein Tore Marthinsen: Takker for svar. Først må jeg få lov å si at jeg ikke har lest boken ennå, men jeg har boken. Når du forklarer det slik som du gjør i ditt svar, så ser jeg selvsagt at dette isolert sett kan sees på som en selvmotsigelse. Jeg leste kun side 85 og side 143, for det var disse sidene du henviste til i din anmeldelse. Jeg burde nok også ha lest side 144 som ditt sitat i ditt svar til meg er hentet fra. Da hadde jeg nok ikke vært så rask på tastaturet
17.03.2011 at 07:53
De som stadig vekk påtaler overfor svakere grupper at de bør ta mer ansvar (overfor sterkere grupper heter det ofte i stedet “mer frihet under ansvar”), de minner meg litt om den store gruppen eldre mennesker som pleier å si at ungdommen var mye bedre før i tiden. Disse eldre virker for meg temmelig tomme for psykologisk innsikt i at hvis en ungdom i dag skulle levd som de eldre gjorde, så ville den ungdommen lett blitt temmelig sosialt utstøtt, fordi de sosiale møteplassene er endret.