Værekraft
Det ligger et enormt ubrukt potensial i å utvikle menneskers værekraft. Kan vi klare å forløse det?
For ett år siden la jeg alle valganalyser, som ellers fylte mye av dagene mine, til side for å reflektere over gryende tanker om livet, arbeid og lykke. Tanker som ble til en kronikk i Aftenposten. Den bærende undringen min var om den sterke fokuseringen på lønnsarbeid som roten til alt godt i dagens samfunn, bidrar til å trykke ned mennesker som ikke er en del av lønnsarbeidet. Responsen i kjølvannet av kronikken var overveldende. Mange hadde sterke, personlige historier å berette. Bl.a. skrev en tidligere administrerende direktør følgende på avisens debattsider:
“Arbeidet var mitt liv. Dessverre arbeidet jeg så mye at jeg fikk for lite tid med familien min. Skammen over å bli så syk at jeg ikke kunne arbeide, var overveldende for meg selv, kona mi og døtrene mine. Møtet med Trygdekontoret, som det het den gang, var uverdig. Der møtte jeg alle fordommene som friske folk, inkludert politikere, har. Skam som brenner kan jeg fortelle alle som ikke selv har opplevd det, er noe av det absolutt vanskeligste å bli fri fra. Mot skam finnes ingen medisin”.
Jeg fikk også en telefon fra tidligere helsesøster i Ullensaker, Kari Eriksen. Hun fortalte meg om hvorfor hun sa opp jobben sin for 17 år siden:
“Det konvensjonelle helsevesenet vårt fokuserer bare på vaksiner og kostholdsråd. Hvorfor tas det ikke skikkelig tak i selve menneskene? Hvorfor gjør vi ikke noe med årsakene til smertene og vondtene? Årsaker som ofte handler om ekskludering”.
Nå driver hun lokalt nettverksarbeid på heltid i det lille lokalsamfunnet Borgen, med foredrag, historiekvelder, kulturuke m.m. Ideen er å styrke båndene i nærmiljøet. Slike Kari Eriksener er uvurderlige for samfunnet vårt.
Filmskaperen Pål Winsents tok også kontakt. Han gjorde meg oppmerksom på at det fantes ei dame som hadde tenkt i de samme banene som meg. Hun het Anne Margrethe Lund. Lund var blind og rammet av en alvorlig krefttype. Tross kraftige smerter, hadde hun en livskraft som gikk utenpå de aller fleste. Med en Statoil-sjef til bror, er det lett å tenke at det må være noe med de Lund-genene. Winsents og kompanjong Erling Okkenhaug, laget en film om henne.
De inviterte meg nylig til å se denne filmen, og samtale om den sammen med andre interesserte på Høyskolen i Oslo. Det ble et sterkt møte med ei dame som hadde noe veldig viktig på hjertet. Noe så viktig at selv om hennes liv tok slutt for halvannet år siden, så vil de tankene hun formidlet, eksistere i all overskuelig framtid. Særlig sentralt for henne stod det flotte begrepet værekraft. Hun definerte begrepet som “grunntonen alle har fått utdelt fra fødselen av, men som kun et fåtall av oss tar i bruk i løpet av livet”.
Begrepet har fått meg til å vende tilbake til innfallsvinkelen jeg startet med for ett år siden, med et nytt begrepsapparat og spørre: Er vi så opptatt av arbeidskraften i samfunnet vårt at vi glemmer værekraften? Jeg frykter at svaret er ja. I så fall betyr det at samfunnet bare er halvparten så rikt som det kunne ha vært. Frigjøringspotensialet som ligger i å forløse værekraften hos alle mennesker, er dermed enormt. Tenk om det er mulig å få til! Og i disse klimakrisetider: Det er mer værekraft som gir samfunn mer bærekraft.
Politikere - hører dere? Antagelig ikke. For vi hører i stedet til stadighet at “Alle skal med“. Det er mulig at tanken er god. Men “Alle skal med” kommuniserer samtidig at alle ikke ER med i dag. Hva er det for noe slags dobbeltkommunikasjon da? Hva betyr det at man ikke er med? Jo, det betyr at man ikke er noe særlig verdt. Fordi man ikke bidrar. Man er en snylter. En parasitt.
Noen politikere snakker om at mennesker lever i et utenforskap. 700, 800, 900 000 eller hvor mange det er, lever angivelig i et slikt utenforskap. Utenforskap - smak på det. Utenfor hva? Utenfor livet? I alle fall utenfor arbeidslivet. For det skapes dessverre et inntrykk av at arbeid = livet. Men slik er det jo ikke. For livet har langt flere dimensjoner å by på.
Et inkluderende arbeidsliv er et annet, sterkt fokusområde. Tenk om en av og til kunne brette ut fokuset og snakke minst like mye om et inkluderende liv. Sykefravær er det også veldig mye oppmerksomhet om for tiden. Ansvarlige politikere legger ansiktet i bekymrede folder og mener økende fravær er alvorlig. Det overrasker meg at ikke flere ser at økende fravær er “prisen” som må betales for et inkluderende arbeidsliv.
Enda viktigere er imidlertid dette: (Syke)fravær fra lønnsarbeid kan gi mer nærvær og tilstedeværelse i de andre delene av livene vårene. Kanskje handler økt sykefravær om å ta egen helse på alvor? Kanskje er det endog samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjøre nettopp det? Kanskje bør vi derfor være glade for fraværsøkning i stedet for å være bekymrede?
Det skal mye til for å snu inngrodde holdninger til arbeid som statusavgjørende. Bare tenk hvor lett det er å ty til spørsmålet “hva jobber du med” i innledende konversasjon med en man ikke har møtt før, for å få samtalen i gang. Kommer det et litt stotrende og beskjemmet “jeg er trygdet” i retur, så er ubalansen i relasjonen umiddelbart sementert.
Neste gang har jeg bestemt meg for å spørre “Hvem er du” i stedet. Fordi det kan gi samtaler som er bygd på likeverd mellom to mennesker. Og politikere; noen flere av dere bør tenke på borgerlønn som erstatning for dagens trygdesystem. Det vil kunne bidra til å redusere byråkratiet og heve mennesker.
Min kronikk førte også til en forespørsel om å utdype tankene i et foredrag ifb. med at arbeidslivsenteret ALF i Bergen fylte 10 år i høst. I etterkant av foredraget mitt kom det en fyr som jobbet i NAV bort til meg. Jeg er i grunn i utgangspunktet noe skeptisk til folk som jobber i NAV. For man leser jo så mye negativt om dem. Og vi har hørt litt for mange historier om mennesker som faller mellom litt for mange stoler, enten det nå heter NAV, trygdekontoret eller noe annet. Men min forutinntatthet fikk seg en dyp knekk da jeg lyttet til hva han hadde å si.
- Vet du, jeg har en leveregel, sa han.
- Hva går den ut på, repliserte jeg.
- At jeg, en gang hver dag, skal bryte ut av skjemaet og boksen min i NAV og i stedet møte mennesker åpent.
Det er det fineste jeg har hørt på lenge. Men samtidig var det trist å høre. For har vi altså et system der det er nødvendig å bryte seg ut for å kunne møte mennesker? I så fall bør vi prøve å få gjort noe med dette systemet.
Nå!
25.01.2010 at 09:34
Godt og reflektert innlegg med nye tanker!
Ja, dessverre er det slik, Svein Tore; man må ha et reflektert forhold til egen tilstedeværelse når man arbeider tett med mennesker.
Dette gjelder spesielt for NAV-ansatte, leger, som meg selv, og andre som jobber med mennesker i en vanskelig og sårbar situasjon, der pasienten/den syke/den rettighetshavende/brukeren trenger noe fra andre.
Når man blir syk med noe som ikke bare dreier seg om et benbrudd og faller utenfor det “vanlige” livet, endres også noe i egen identitet. Eller rettere; en blir plutselig var egen identitet på en annen måte enn før, slik som du forteller at den tidl adm. dir opplevde.
Vi som er i tett samarbeid med den som falt ut og som trenger hjelp er den nærmeste til å støtte selvfølelsen til den andre. Hvordan vi møter den syke kan være helt avgjørende for hvordan den syke klarer seg videre. Det er ikke alle som forstår hvilken avgjørelse en enkelt samtale kan ha for videre situasjon.
Selvsagt kan vi rope på politikere, men det er hos oss selv det starter. Å være opptatt av hvem den andre er, hva den andre tenker, er et godt sted å starte i det private rom.
Du har mange gode spørsmål som jeg ikke går inn på nå.
Jeg tror du har mye rett i at å kunne bidra best mulig i eget liv, og dermed også arbeidslivet, må man ha god “værekraft”.
25.01.2010 at 22:00
Maria: Takk for god tilbakemelding.
Jørgen Skavlan skrev nylig en kronikk i Aftenposten der han mente legene var for “snille”. Eller kanskje for slemme? For han mente at leger bidrar til sykeliggjøring av pasientene: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3321021.ece
Er han inne på noe? Eller bidrar han bare ytterligere til å spre skam over mennesker som faktisk er syke og/el. utenfor det betalte arbeidslivet?
26.01.2010 at 10:54
Denne artikkelen reddet dagen for meg. Jeg er selv i arbeid, men har forlengst oppdaget at “utenforskap” handler om langt mer enn å være utestengt fra arbeidslivet. For det første må arbeidet kaste såpass av seg at man ikke holdes utenfor boligmarkedet. Det må også kaste såpass av seg at man har økonomi til å delta på andre sosialt aksepterte og alminnelig forventede arenaer. Som enslig med under middels inntekt havner man betydelig under middels husholdningsinntekt, kanskje så lavt som 70-75 pst. Det betyr at prisnivået i samfunnet settes på et nivå høyt over hodet på oss. Enda verre er det om man også har en samboer/ektefelle uten inntekt.
Avstanden mellom husholdningene merkes godt når man havner i selskap med flertallet. Man har ikke noe å bidra med i samtalen om familie, hus og hjem og andre ting som flertallet tar som en selvfølge. Det er ingen god følelse å føle seg som en fremmed i selskap med andre. Det gir en drepende følelse av ensomhet.
Dessverre er det bare svært få politikere som tillegger dette viktighet og engasjerer seg i problemet. De fornekter at “utenforskapet” angår mange fler enn bare de arbeidsledige, og at problemet øker i takt med velstanden ellers i samfunnet. Debatten holdes innenfor en stilltiende akseptert ramme, fokuset rettes mot de arbeidsledige, og tåkelegger at “utenforskap” er noe langt mer. De som holdes utenfor sakker stadig lenger akterut, men politikerne er kun opptatt av å tilfredsstille det relativt velstående flertallet av velgerpotensialet.
Slik kveles “værekraften” til et stort antall mennesker. Mennesker som med litt støtte i motgangen sikkert kunne bidratt med mye positivt i samfunnet. Mennesker trenger motivasjon. Motivasjon er katalysatoren for “værekraften”. Det gir ingen motivasjon å sitte i ensomhet og frykte for fremtiden. Uten håp om bedring kan man sakte gli inn i en apati hvor det ikke lenger betyr noe om man er i arbeid eller ikke. Da mister man fort den siste rest av selvrespekt og det fører ofte til at mange i rent selvforsvar tyr til svart arbeid. Rus og kriminalitet kan også bli utfallet av “utenforskapet”.
Min bønn er derfor: Skap et inkluderende samfunn. Ikke bare i taler og ord. Men ved virkelig å sette inn tiltak for å trekke flere inn fra “utenforskapet”. For det første må vi få et nytt skattesystem som i større grad legger husholdningens inntekt til grunn ved ligningen. Slik vil forskjellen reduseres mellom flertallet av husholdningene og de enslige og andre med lav inntekt. Dernest må kommunale avgifter settes i forhold til husholdningens størrelse. Og sist, men ikke minst må langt flere få bostøtte i et marked for og av husholdninger med to gode inntekter.
Slik inkluderes mange av dem som i dag lever i “utenforskap”. Slik skapes motivasjon. Motivasjon som vi trenger for å utløse utløse all denne sårt tiltrengte “værekraften”.
d e n d a s
26.01.2010 at 13:20
Du hopper litt over et sentralt punkt ved ikke-arbeidet: Kostnaden.
Det er selvsagt fullt mulig i dag ikke å jobbe hele livet. Man kan spare halve lønnen hvert år, og ta fri annet hvert år, pensjonere seg når man er 50 eller jobbe halv tid. Det er fint og positivt å minne om muligheten for et slikt liv, og det et slikt liv kan gi av mening som ikke er knyttet til jobb: Familie, frivillig arbeid, selvrefleksjon.
Hvis man derimot ikke vil - eller ikke kan - jobbe fullt, eller ikke det hele tatt, og trenger økonomisk støtte for dette fra staten, kommer en rekke andre faktorer med i bildet.
For det første: Byrden på de som jobber vokser. Det innebærer at de må jobbe mer og stå lenger i jobb for å ha råd til sitt eget forbruk. Verdien av mening ikke knyttet til jobb blir mindre reell for dem. Alle ser antagelig at det går en grense for hvor stor del av befolkningen som ikke kan jobbe, eller hvor lite man kan jobbe. Man kan diskutere hvor den går - men det bør være en tankevekker at nesten én av fire i arbeidsdyktig alder ikke bare ikke er i arbeid, men også mottar ytelser fra staten. Utgiftene til attføring og uføretrygd er større enn absolutt all inntektsskatt betalt av de 2,5 millioner mennesker med inntekt under 400 000 (hvorav 1,5 er arbeidstagere). Dette er før utgifter til alderspensjonister tas med. Man kan godt mene at mange i Norge har det godt, og kan leve med at en del av inntekten deres går til folk med mindre arbeidsevne eller -lyst. Men den økningen vi har sett i antall uføretrygdede siste 30 år (en dobling) spiser en etter hvert svært stor del av statsbudsjettet. Mange andre ting er også viktige for realisering av “værekraft” - teaterscener og idrettstilbud, sykkelstier, skibrøyting i Marka; et fungerende helsevesen; en fungerende privat økonomi med viktige varer og tjenester, og underholdningsindustri (ikke i Adornos ladede beskrivelse): Kinofilmer og bøker. Alt slik koster penger, både over statsbudsjettet, og i privat kjøpekraft.
For det andre er det slik at når ikke-arbeidende ber om å legge beslag på arbeidendes penger, må det finnes legitime grunner for at det er greit, som i hovedsak oppfattes av legitime også av de skattebetalerne som yter pengene. Blir uføretrygd/borgerlønn/værekraftpenger for attraktivt, vil mange velge dette, uten at de som yter værekraftpengene, nødvendigvis synes det er greit. Alternativt velger flere og flere dette, slik at resultatet blir statsbankerott.
Et par utfordringer til STM:
Ser du liberale problemer med at så lenge penger skal gis uten klare føringer/begrensninger, oppstår et problem i forhold til dem pengene skal tas fra?
Ser du incentivproblemer, eller regner du med at alle vil jobbe om de kan? Forskning som dokumentasjon?
Hva tenker du om muligheten for å fremme ideen om værekraft/mening utenfor arbeidslivet også på måter som ikke innebærer at man har rett på penger fra staten?
Nils August
26.01.2010 at 14:43
Knut Løkka: “Denne artikkelen reddet dagen for meg”. Og den tilbakemeldingen reddet min dag og gir meg mer inspirasjon i mitt arbeid: skrivingen. Takk!
Nils August: Jeg skal nøye meg å besvare dine utfordringer:
1) Du legger inn som et premiss at de “utenfor” tar penger fra de “innenfor”. Det premissiet er etter mitt skjønn galt. For det første så bidrar mange av de “utenfor” (f.eks. hjemmearbeidende med barn) på en slik måte at de “innenfor” yter mer til statskassa. Dernest er det slik at “staten” det er oss alle. Og vi yter alle, både økonomisk og ikke-økonomisk, på hver våre måter. De som er “utenfor” skyter dessuten også inn i statskassa økonomisk i form av f.eks. avgifter (moms etc). I tillegg er det jo også slik at folk veksler mellom betalt arbeidsliv og ikke-arbeidsliv gjennom et liv. Således er det ikke dekning for å trekke opp et skarpt skille mellom “vi” og “dem”.
Så nei, jeg ser det ikke som et problem at vi bidrar til å tilrettelegge for mer værekraft i samfunnet. Og hadde jeg sett det som et problem, så hadde jeg ikke vært så veldig opptatt om problemet var liberalt eller ei.
2) De fleste mennesker ønsker å være en del av betalt arbeidsliv i store deler av sitt liv. Både av økonomiske, sosiale og personlige årsaker. Jeg kan ikke se at incentivet til utearbeid ville blitt vesentlig svekket hvis vi f.eks innførte en borgerlønn på la oss si 150 000 kr i året flatt. For noen kanskje litt svekket, men for andre (f.eks. pensjonister) ville incentivet økt. Derimot ser jeg betydelig effektivitetsgevinster i form av at vi kunne fjernet en rekke kompliserte og byråkratiskapende ordninger som f.eks. pensjonsystemet og Lånekassen. Og jeg tror det ville gitt mer livskraft til mange mennesker som i dag føler seg dyttet ned og tråkket på.
3) Den muligheten ser jeg lyst på! Dessverre hører jeg veldig sjelden at det snakkes varmt om menneskers værekraft - i alle fall fra politisk hold.
26.01.2010 at 16:22
Takk for interessante svar- jeg fortsetter diskusjonen:)
1) Selvfølgelig bidrar mange til samfunnet, hver på sitt vis. Men hvis du sosialiserer det hele, blir det lite liberalt igjen i det - altså, om du sier at du vil være hjemme, passe barn, pleie din mor, slik at din kone kan jobbe lengre dager og tjene mer, så er det en helt glitrende avtale dere inngår dere imellom. Om du derimot sier at du ikke vil ta lønnet arbeid, uten å spesifere hva du i stedet skal gjøre, eller årsaken til at det er nødvendig, og ber om å få pengene fra en tredjepart, blir det straks vanskeligere.
De som er utenfor betaler selvsagt moms, men hvis inntekten hovedsakelig eller utelukkende består av offentlig stønad, er jo ikke dette noe nettobidrag.
Det er selvsagt helt greit at mange ikke arbeider. De som ikke kan arbeide, skal være sikret økonomisk trygghet. Det har med menneskeverd å gjøre. De som “bare” tror de kunne vært lykkeligere med mindre arbeid, derimot, de må etter mitt skjønn gjøre sine egne prioriteringer, og nettopp velge mer ikke-materielle verdier.
2) Borgerlønn, 150 000 til alle - er det i stedet for, eller i tillegg til dagens velferdsordninger? Innfører du det i stedet for uføretrygd, sosialhjelp og arbeidsløshetstrygd, ja da vil det definitivt gi insentiver til å jobbe mer, for det vil innebære et dramatisk kutt. Men hvis dette kommer i tillegg, eller hvis de som får mer, beholder det de får mer, da gir det ingen slike incentiver.
Jo, man kan spare noe byråkrati i Lånekassen. Men mener du virkelig at det er rimelig å gi studenter enda mer penger? Til tross for hva mange studenter tror, er/blir studenter en del av samfunnets bedrestilte i snitt. http://74.125.77.132/search?q=cache:sErxQKfSKuYJ:www.minerva.as/%3Fp%3D527+%22Kutt+-+men+med+forbehold%22&cd=1&hl=en&ct=clnk&gl=no At det skulle gi studentene noen incentiver i riktig retning, klarer jeg heller ikke se.
3) Vi får ta det opp på Minerva:)
26.01.2010 at 22:36
Nils August: 1) Trenger det være noen motsetning mellom liberal og sosial altså? Sosialliberal…har du hørt om det…?
2) Jeg er ikke ferdigtenkt ift. den konkrete borgerlønnutformingen. I første gang handler det om å spille inn ideer og tanker som i sin tur kan skape grobunn for en, etter min oppfatning, helt nødvendig holdningsendring. Ser bl.a. at flere tar til orde for en annen variant; negativ beskatning.
Men trolig må borgerlønn både erstsatte og komme i tillegg til dagens velferdsordninger. Det helt åpenbare (for meg) er at borgerlønn fullt ut kan erstatte dagens uforståelige og tungvitnte pensjonssystem. De som vil ha mer, får spare selv. Her ligger det en stor kostnadsbesparelse for staten. Låne- (og stipend)kassen for studenter kan også avskaffes. Kanskje også sosialhjelp.
26.01.2010 at 23:52
1) Mener å huske at jeg var med i noe som het Sosialliberalt Forum i sin tid, så får vel svare ja…:) Ja, selvsagt går det an. Men det må finnes noen retningslinjer for hva statens penger går til, og hvorfor. Hvis et enkeltmenneske gjør krav på penger av staten, uten av vi engang kan vite at det er spesielt sosialt i konsekvens, blir det for meg ikke sosialliberalt.
2) Ja - debatten er interessant, og holdninger knyttet til dem som ufrivillig ikke er i jobb, er et viktig felt. Deres møte med byråkratiet kan være vanskelig. Og tanker om hvordan menneskelige ressurser kunne vært bedre brukt i familie/sivilsamfunn etc. er interessante.
Når jeg likevel bruker såpass mye plass på å skrive mot dette forslaget, er det fordi jeg føler man av og til begynner i feil ende, ved 1) dels omtrent antyde at FLERE ikke burde arbeide, og at man ikke burde føle noe problem ved å leve på andres penger (vi har tross alt noe slikt som 750 000 + 700 000 pensjonister som ikke lever på stønader fra staten allerede, i tillegg til en del som er ikke arbeider, men heller ikke mottar noe fra staten) - og 2) dels å bruke mye tid på det som - etter min mening er de mindre realistiske/konstruktive forslagene, fordi man ikke har lyst til å bruke tid på å se på og seriøst vurdere incentiveffekter, provenyeffekter og andre effekter av ideene.
Jeg er enig i at det er viktig å gjøre forholdene verdig for dem som ikke kan arbeide, men jeg er kanskje mer pessimistisk enn deg med tanke på muligheten for å innføre enkle, generøse systemer som ikke samtidig flytter grensen betydelig for hvem som føler at nettopp de kan arbeide.
Negativ beskatning er jo ikke vesentlig forskjellig fra kontantutbetalinger, det vil også være betingelsesløse penger. Det innebærer i praksis for dem som tjener mer, en betydelig økning i bunnfradraget, og vil, alt annet likt, i så fall bety at enda færre ville bli nettobidragsytere til statskassen (hvis vi bare ser på overføringer, ikke forbruk av offentlige tjenester), på sikt et mulig demokratisk problem. Det må også innebære høyere marginale skattesatser på beløpene over, og kan slik gi dårlig incentiveffekter (et fy-ord i sosialliberale kretser, men likevel). Hvis man innfører flat skatt (fjerner toppskattsystemet), lar skadevirkningene seg imidlertid kanskje håndtere. Så lenge en slik sum er lav nok, er det mulig å se det for seg, men flytter du det opp til området rundt 2G, tror jeg det blir dypt problematisk. Studenter som er vant til å leve for 6-7000 kroner måneden, kan da velge å fortsette studentlivet på ubestemt tid, mange kan dra til billige land og leve godt, man kan jobbe litt svart på si og ende opp en god totalinntekt, man kan velge å være hjemme ti-femten år med barn uten å måtte forholde seg til at valget har en økonomisk side, man kan ta fri hvert femte år og fordele lønn og negativ skatt utover, i det hele tatt - mulighetene er mange, men de aller fleste incentivene går i retning av at færre friske mennesker arbeider. Noen gjør sikkert noe som er godt og nyttig for samfunnet, mange noe som er godt og nyttig for seg selv, men at skal gå ordentlig i hop, praktisk, økonomisk og ideologisk, det har jeg fortsatt vanskelig for å forstå.
Borgerlønn til pensjonister, det er jo ellers kjent som flat pensjon, og er absolutt interessant. Det er mange grunner til at staten ikke behøver gi mer til velstående, eller tvinge dem til å spare mer til seg selv. På sikt kan det være en god løsning - enn så lenge må man nok forholde seg til opptjente rettigheter i Folketrygden og forutsigbarhet for dem som har betalt inn til den i 40 år.
Ai, det ble langt. Du får tolke det som skrevet av kjærlighet til tema, men med en bekymring - en konservativs bekymring kanskje - for slike lettsindige Venstre-forslag:) (Slik har det jo vært siden barnelovene til denne Castberg, så det kan vi kanskje leve med, fra begge parters side…)
27.01.2010 at 12:06
De tilbakemeldingene jeg har fått etter å ha skrevet og snakket om dette temaet i ulike forum det siste året, tyder i alle fall på at dagens system ikke er tilfredsstillende.
Jeg er grunnleggende uenig i at folk som er trygdet bør føle det som et problem at de “lever på andres penger”- for å bruke din formulering. Tvert i mot tror jeg at jo mer vi fokuserer på det som et problem, jo større blir skammen og skyldfølelsen. Og dermed skaper vi i stedet et problem - ved å bidra til å bryte ned værekraften/livskraften hos mennesker. Jeg tror dessverre vi faktisk sementerer “utenforskapet” på den måten.
Husk at ca 40 prosent av alt arbeid er ulønnet arbeid (SSBs anslag). Å være utenfor betalt arbeidsliv er derfor IKKE ensbetydende med å ikke arbeide. Derfor tar jeg også til orde for å utvide arbeidsbegrepet vårt. Det begrepsapparatet vi i dag vanligvis bruker er for snevert.
Selvsagt vil noen flere studenter fristes til å forlenge studietilværelsen. Jeg tror dog at frykten for mange “evige studenter” er overdrevet. De fleste vil uansett søke andre utfordringer. Studielivet er (ofte) et fint (men sparsommelig) liv, men bare ytterst få tror jeg vil leve det livet til ende.
Når det gjelder svart arbeid osv, så er min løsning (over tid) å fjerne all skatt på arbeid. Da vil ikke noe betalt arbeid være svart. Statens inntektsbortfall her bør kompenseres, helt eller delvis, gjennom økte avgifter - primært med en grønn innretning. Men dette er vel strengt tatt muligens en annen debatt.
“Lettsindige forslag” - du høres ut som Kåre Willoch….:-)