Forlater Norge FN-sporet for å spise smuler fra de mektiges bord?

I Soria Moria-erklæringen fra 2005 står det at Norge skal «følge FN-sporet» når det gjelder fred og sikkerhet. Formuleringen var en politisk seier for SV og venstresiden i Arbeiderpartiet etter år med økt vekt på Nato-bidrag og deltagelse i «krigen mot terror».

Men FN-sporet var dårlig merka. Siden første halvdel av nittitallet hadde Norges FN-bidrag krympet, samtidig med at organisasjonen selv havnet i hardt vær flere steder. Verst var det i Afrika der FN ikke klarte forhindre eskaleringen av konflikt i blant annet Somalia og Rwanda. Massakrene i Rwanda og Bosnia-Hercegovina gjorde det klart, også utenfor yrkesmilitære kretser, at FN-bidragene var på gyngende grunn. Utover andre halvdel av nittitallet konsentrerte vestlige land, deriblant Norge seg derfor mer og mer om Nato.

Da det ble tatt initiativ til omfattende FN-reformer på slutten av nittitallet, var det land som Nepal, Bangladesh og Ghana som utgjorde FNs kjernestyrker . Dårlig utstyrt og med liten støtte, har slike styrker kjempet forgjeves med eskalerende uro i blant annet Kongo-Kinshasa og Liberia, samtidig som Nato og USA har trappet opp sine engasjement på Balkan og senere Afghanistan og Irak. I stedet for å forsøke å stoppe de blodigste konfliktene siden andre verdenskrig (Kongo-Kinshasa, Sudan) har man altså gått til angrep på nye land, i fredens navn.

Men FN-sporet viste seg altså vanskelig å følge også etter 2005. Ikke før i 2009 klarte Norge å bidra med et substansielt bidrag til FN, denne gang i Tsjad. Nå skal altså dette bidraget trekkes tilbake etter kun ett år. Det skaper, forståelig nok, betydelig frustrasjon innad i regjeringspartiene. Det blir ikke bedre av at forsvarsminister Grete Faremo og statssekretær Espen Barth-Eide ikke synes enige om den egentlige grunnen til at Norge reiser hjem 15. mai. Det synes å stå på den politiske viljen til å fortsette å bidra til FN. I tillegg synes det å være liten politisk vilje til å legge press på Tsjads styresmakter, som gjerne ser at FN-bidraget opphører. Det inntrykket forsterkes av Utenriksminister Jonas Gahr Støres utenrikspolitiske redegjørelse 23. mars, fokuset ligger på Nato, FN blir knapt nevnt.

Så hvorfor bør Norge fortsette å bidra i Tsjad? Da Norsk Utenrikspolitiske Institutt (NUPI) på høsten i fjor arrangerte sitt årlige seminar om fredsbevarende operasjoner, påpekte FN-utsending Victor Angelo områdets strategiske betydning. Med Sudan fortsatt i krig med seg selv, politisk uro i den Sentralafrikanske Republikk og en uløst krise i Tsjad, er det helt avgjørende at det internasjonale samfunnet er til stede. Altså ikke for å bore vannbrønner eller bygge vei (det er billigere å få sivile til å gjøre dette), men for rett og slett å observere og passe på at situasjonen i Tsjad ikke utarter seg. Behovet forsterkes av at president Idriss Deby i Tsjad gjerne ønsker mindre internasjonal tilstedeværelse, da landet etter planen skal avholde valg om ikke lenge (det samme er tilfellet i naboland som Sudan og Kongo-Kinshasa). Avslutter Norge, og med det potensielt også FN, sitt engasjement i Tsjad risikerer man altså nok en gang å snu ryggen til en situasjon som kan drive nye millioner på flukt, og potensielt ta livet av flere hundre tusen.

 Behovet for norsk tilstedeværelsen ble også understreket av Barth-Eide som var til stede på samme seminar som Angelo. Videre het det fra statssekretæren den gang at Norges bidrag i Tsjad var helt avgjørende for å kunne reintegrere norske styrker i FN-operasjoner. Men nå er det tydeligvis ikke så viktig for oss lenger, verken å være i Tsjad eller å fortsette å satse på den eneste organisasjonen som representerer hele verden. I stedet faller Norge tilbake inn i rekkene som hjelpetropper for de rikeste og mektigste landene. Og det har ikke akkurat vist seg å være godt for verdensfreden.

Tags:  Afrika - krig, FN, Fredsbevarende styrker, Soria Moria

Skrevet 23.03.2010. Innlegget er åpent for kommentarer.
Følg kommentarene via denne RSS 2.0 feeden.