Situasjonen i verdensøkonomien minner faretruende om tilstanden for tre år siden. Tilliten til banksystemet i Europa er tynnslitt og økonomiske indikatorer i mange land, inkludert USA, er svært svake.

Det er også viktige forskjeller. Da krisen toppet seg i 2008, kunne sentralbankenes styringsrente kuttes for å dempe fallet noe. Samtidig var det rom for betydelig finanspolitisk stimulans.

Minst like viktig var det at de framvoksende økonomiene hentet seg fort inn igjen og bidro til å løfte verden ut av resesjon.

Ingen av disse «sikkerhetsnettene» er nå tilstede. Sentralbankrenten i industrilandene ligger på nullpunktet, og både USA og Eurosonen opplever store finanspolitiske problemer.

USA har riktignok fortsatt mye å gå på, men den politiske viljen er ikke tilstede. Kredittvurderingen av statsgjelden har blitt nedgradert som følge av det politiske klimaet i Washington og den manglende evnen til å løse langsiktige statsfinansielle utfordringer.

Når det gjelder de framvoksende økonomiene er situasjonen i dag en annen enn for tre år siden. Kina opplever overoppheting og ser seg nødt til å bremse opp veksten i økonomien og virksomheten i banksektoren.

En ny pengepolitisk ekspansjon lik den som ble iverksatt i kjølvannet av finanskrisen er ikke lenger mulig. Verre, Kina står overfor store strukturelle utfordringer som kan bidra til å svekke veksten i årene framover.

Andre framvoksende økonomier har fått merke de utilsiktede globale virkningene av rekordlave renter i industrilandene. Dette har ført til ustabile kapitalstrømmer og behovet for nedkjøling.

Dette er den samme type ubalanser vi så i forkant av Asia-krisen og periferikrisen i Europa.

Bakgrunnen for krisen i industrilandene er en lang periode med lave renter og kraftig oppbygging av gjeld. Dette har ført til dagens situasjon preget av gjeldsreduksjon i privat sektor, noe som i sin tur bremser opp pengebruken i samfunnet. Dette vil legge en kraftig demper på veksten i lang tid framover.

I en slik situasjon slutter pengepolitikken å virke. Verre, rundene med kvantitative lettelser - ekspansjon av sentralbankenes basispengemengde når styringsrenten allerede er nær null - har forverret krisen ved å skape inflasjon i råvarepriser verden rundt, noe som har rammet forbrukere i USA og Europa og lagt nok en demper på økonomien.

Lengden og dybden på en gjeldsreduksjonskrise slik vi ser i USA, Storbritannia, Spania og andre industriland, er avhengig av hvilke grep myndighetene tar. Feil politikk vil utløse ny resesjon og nye finanspolitiske svekkelser, slik jeg har skrevet om tidligere på E24.

Faren for en dobbeltdipp er høyst tilstede.

En viktig lærdom bør være at det er kun finanspolitiske tiltak som kan bidra til å stimulere vekst og sysselsetting når gjeldsnivået i privat sektor er for høyt. Pengepolitikken slutter å virke og nye forsøk på ekspansive tiltak fra sentralbanken kan gjøre vondt verre ved å skape nye ubalanser, både nasjonalt og globalt.

Like viktig er innsikten om at myndighetene ikke kan redusere sin gjeldsgrad samtidig med privat sektor. Dette fører til en situasjon der samlet pengebruk faller, noe som i sin tur skaper deflasjonspress og depresjonstendenser i økonomien.

Artikkelen ble opprinnelig publisert av e24 08.08.11.

Skrevet 15.08.2011. Innlegget er åpent for kommentarer.
Følg kommentarene via denne RSS 2.0 feeden.