Nå har jeg lusket rundt i kulissene før årets Humorkveld i regi av UNICEF Norge her på Latter i Oslo, og det er mye spennende som skjer, men det vi alle egentlig er mest opptatt av, det er jo selvsagt målet med denne kvelden: å samle flest mulig faddere for UNICEF.

I forkant av denne kvelden har jeg snakket litt med folk rundt meg, både venner, familie og medstudenter - og overraskende mange sier at det første de tenker på når de tenker på veldedighet og de store organisasjonene, er at mye av pengene de gir sikkert går bort i administrasjonsgebyr. Det å arrangere TV-aksjon eller humorkveld må jo koste vanvittig mye penger, selv om artistene stiller opp frivillig?

Er det sånn at mange av kvier seg for å gi penger til de aller største organisasjonene fordi vi har mistet troen på dem? Det er jo ikke lett å glemme de gjevnlige avisoppslagene om pengene som aldri kommer frem.

Først og fremst tror jeg det var klokt av de store organisasjonene å slutte å tildele hver fadder ett enkelt fadderbarn. Flere oppdaget etter hvert at de slett ikke gav penger til den søte lille jenta med håpefulle øyne på bildet. Poenget her var jo at folk skulle føle en større forpliktelse til å følge opp sitt fadderbarn, men da dette viste seg å være bedrageri, mistet mange organisasjoner tillit hos fadderne sine. Også de organisasjonene som ikke hadde lurt sine givere, fordi det ble en allmenn oppfatning at alle sikkert drev med noe snusk. Vi mennesker har en lei tendens til å generalisere. UNICEF skriver følgende på sine nettsider; “Bidragene som Verdensforeldre hjelper ikke bare ett men mange barn uansett hvor i verden de befinner seg. Det er mer rettferdig på denne måten.” Dette er viktig! Å sitte bundet med øremerkede midler når en katastrofe plutselig og uforutsett inntreffer - det er litt kjipt. Det som deretter blir viktig, er at organisasjonene i ettertid fører godt regnskap og skriver gode rapporter hva de har brukt pengene til.

Men, tilbake til mitt opprinnelige spørsmål; er vi redd for å gi? Det finnes alltid en unnskyldning for å la være. Vi har for eksempel den vanlige ”jeg har ikke råd”-unnskyldningen. Og så har vi det ”hvis du dropper en lunsj på cafe en gang i måneden, så har du de 200 kronene det koster å være fadder”-svaret. Det virker så lett, men er likevel så vanskelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg oppfatter at dette særlig gjelder unge mennesker, for jeg har ikke lest noen forskningsrapport som sier akkurat det, MEN, til mitt forsvar fant jeg dette:

For bare noen uker siden kunne vi lese om CAFs undersøkelse i Aftenposten, som viser at kun 43% i Norge gir penger til veldedighet. Rapporten som her blir lagt fram, viser også at vi jo eldre vi blir, desto mer gir vi. Likevel har en annen undersøkelse, foretatt av det amerikanske markedsføringsselskapet GMI (riktignok i 2006) i femten land, vist at flertallet av befolkningen syns at presset om å gi penger til veldedighet er det mest irriterende med julehøytiden - her er det også de eldste som skårer høyest på irritasjonen.

”Ja, vi føler at vi må, men har egentlig ikke lyst,” sier den generelle nordmann, skal vi tro disse undersøkelsene. Det å samle inn penger til et veldedig formål har en hårfin balanse mellom å spille på pathos og logos; vi skal føle med ofrene for en katastrofe, men vi skal også forsikres om at pengene kommer dit vi er lovet. Kan UNICEF love oss dette i kveld?

7 av 10 kroner kommer fram, og som fadder har du ingen bindingstid hos UNICEF. Det å vite at man kan trekke seg uten at det koster noe, det får folk til å bli lenger – fordi dette er DITT valg (tro meg, jeg jobber på et treningssenter uten bindingstid). Og til alle dere som bekymrer dere over administrasjonsgebyret; det vil alltid være der, men man forsøker å holde det så lavt som mulig. Tenk at det er bedre å gi litt, enn å ikke gi noe. Til slutt kan jeg jo nevne at (er ikke sikker på om jeg får lov, eller om dette er etisk riktig) du får fradrag på skatten for å gi penger til et veldedig formål (over 500 kr pr. år). Så tenk på hva du ønsker å bruke skattepengene dine til.

Kjære venner, det måtte en humorkveld til for å rekrutere meg også. Jeg har akkurat meldt meg som fadder, selv om jeg burde gjort det for lenge siden! La oss skamme oss sammen og bruke tiden framover til å gjøre opp for oss. For når alt kommer til alt, så er kanskje det å ofre en kaffekopp og to skolebrød helt greit, når vi tenker på at et lite barn der ute i verden får vaksiner, mat og skolegang. Gammelt argument, godt argument. Send “smil” til 02015 og bli UNICEF-fadder du også.

Tags:  fadder, Humorkveld, UNICEF

Skrevet 4.10.2010. Innlegget er åpent for kommentarer.
Følg kommentarene via denne RSS 2.0 feeden.