PF-diskusjon om medier og makt
Interessant diskusjon om medier og makt i Polyteknisk Forening 26. januar, ledet av Janne Log, og med Kjell Aamot, Vibeke Holth, Ketil Wiedswang og Elisabeth Skarsbø. Jeg fikk ikke dette med meg, men nu i disse multimedietider er jo ikke det noe problem. Litt skuffet over at panelet ikke gikk inn på hvordan nettpublisering endrer dialogen mellom leser og journalist, samt rollen sosiale medier spiller. Fortsatt masse papirtenking ute og går, særlig fra Elisabeth Skarsbø, som holder Kjell Aamot implisitt ansvarlig for Internett.
Mens jeg er igang - merkelig at ikke flere presumptivt oppegående mennesker melder seg inn i PF - der har man faktisk skikkelige diskusjoner uten å skjele til tittertall og klikkrater….
(Og takk til Tor Torgersen, hvis epost av en eller annen grunn havnet i spam-filteret.)
(Krysspostet til Tversover, der videoen ligger i bloggposten.)
8.02.2010 at 17:08
Ja, og pressemakten brukes til å sensurere bort fra papirutgaven det som ikke faller i Aftenpostens kulruredaktørs smak fordi det kritiserer de “musikkviterne” som han omgir seg med. Sannheten er at hvis man kritiserer noe i Aftenpostens kunstmusikkspalter for ikke å ha den nødvendige innsikt og kompetanse, sensureres dette elegant bort med spalteplass-argumentet. Her var den faglige protesten mot deres nye skribent Røynesdal som ikke fikk komme på trykk:
Etter en del utenlandsreiser, kommer man tilbake til denne provins som aldri fornekter seg i sin selvopphøydhet.
En statsviter fra vikinghovedstaden Trondheim vet alt om den klassiske orkestermusikkens vesen og får 2 hele sider i Aftenposten. Er det ikke typisk? Akkurat som om symfoniorkester-sjangeren først og fremst målbærer norske tradisjoner og ble båret frem av norsk musikk.
Jeg skulle gjerne ha sett listen over saklige kriterier som Røynesdal har for å sitte i Trondheim og dømme de norske orkestrene i det beste (selvfølgelig Oslofilharmonien), -mørk, tysk, men for fort, sterkt og overfladisk (Bergenfilharmonien) , kjent for å være litt ujevnt (Trondheim Symfoniorkester) , et renommé som blant de svakeste av norske orkestre (Operaorkesteret).
Hun skriver – helt riktig – : ”Noen ganger tror man ikke det man hører” ! Røynesdal skulle lagt til: ”..eller det man leser ” !
Etter hvert begynner dette landet å få mer og mer en hærskare av forståsegpåere av musikk og kunst som har lest seg til det. De holder det helt hemmelig overfor offentligheten hvilket blodslit det egentlig ligger i å bli utøvende musiker og kunstner. Det er fordi denne voksende skaren av selvskapende byråkrati nesten alle som en (med noen svært, svært få hederlige unntak) egentlig er mislykkede utøvere. Av disse sitter til og med platepratere i full offentlighet i radioen og sammenligner verdenssolister med referanseplaten sin og tillater seg å si at -hun synes Mutter har noe dårlig intonasjon!
Det er sannelig bra resten av musikkverdenen ikke bryr seg synderlig om hva som foregår i denne steinrøysa mot nord.
–Men det kan jeg avsløre for den uinnvidde: En som vil bli orkestermusiker studerer musikk og øver seriøst hele livet, studiene består i hardt arbeid og selvkritikk og tilslutt må du være den ene vinneren av prøvespillkonkurranse for å få jobb. Altså ingenting for noen med en middelmådig arbeidsmoral.
Derfor – og der har tydeligvis heller ikke Røynesdal noen egenerfaring med ledende orkestermusikermiljøer – er en musiker glad om denne vinner jobb i et ledende orkester, noen vinner i Bergenfilharmonien, noen i Oslo, noen i Operaen. Ja, visste kanskje ikke folk at mange norske musikere har vunnet jobb i andre land? Lik en veltrent idrettsutøver kan nemlig ikke alle veltrente, unge utøver velge hvor han eller hun vil vinne, man må stille opp til flere konkurranser. Til gjengjeld er en meget stor del av orkestermusikerne i Norge utlendinger - hvordan skulle vi ellers opprettholde kvaliteten på disse høyprofesjonelle institusjonene. Musikkeliten står i samme problemstilling som fotballeliten. (Det kunne egentlig være interessant med en presis undersøkelse av hvor mange som kommer fra hvilke land, orkestrene er kanskje ikke så tvers igjennom norske allikevel.)
I orkestermiljøet kjenner mange hverandre og Operamusikere og Bergensfilharmonikere vikarier og hjelper til ekstra i Oslofilharmonien, og vice versa. Hvordan, Røynesdal, er dette mulig for en som spiller -mørk, tysk, men for fort, sterkt og overfladisk eller kjent for å være litt ujevn, eller har et renommé som blant de svakeste av norske orkestre å komme og spille med kolleger i det beste orkesteret?
Det riktigste måtte jo være å få alle orkestrene til et orkester-idol på tv der de spiller en sen Mozart-symfoni, Beethoven, Brahms for eksempel 1.symfoni og Mahler. Og så kan Røynesdal sette sammen en jury som kan dømme sammen med henne. Dette ville jo være midt i blinken for Aftenpostens kulturredaktør Åmås, som jo er helt enig i Røynesdals karaktersetting. Men hva har de selv hørt og studert av orkestermusikk? Hva slags kriterier stiller de opp?
Noen forslag: Presisjon og intonasjon – hvor mye skal dette vektlegges?
Lys eller mørk klang – dto. , og hvilke grupper?: -lyse treblåsere, mørke strykere? , eller omvendt? –alle lyse, men messingen mørk?
Hva gir mest poeng i Røynesdal-Åmåsjuryens bedømmelse?
Frasering – Barokkfrasering, wienerklassisk, stort romantisk uttrykk, eller lite outrert uttrykk, kjølig. Hva synes juryen skal gi mest poeng? Hva liker den norske orkesterjuryen?
Vibrato – Hvilke instrumentgrupper eller soloplasser (principals) får poeng for bruk av vibrato? – hvilke får poeng for ikke å bruke vibrato etter juryens kriterier?
Ja, det er mye å tenke på, gitt, men mon tro om det for en tilhører og musikkelsker kunne vært tenkt noe på glede også som et kriterium? For kunstmusikken skal først og fremst treffe i hjertet. Hvilke opplevelser hvert enkelt menneske får av en konsert eller musikkfremføring er selvfølgelig, og heldigvis, helt individuelt.
Hvis noen av disse norske orkesterspesialistene hadde opplevd disse dagers Berlin-filharmonikere med sin Simon Rattle i Die Philharmonie med Brahms’ 2. symfoni før sin amerikanske storbyturné (New York, Chicago, L.A.), hadde de opplevd et orkester der alle ”gir jernet”. Bassgruppen ser ut som en bølgende skog. Bassistene vibrerer så det synes til bakerste benk, kaster på instrumenter og buer så man virkelig kan høre bassgangene i Brahms. 2. fiolinene sitter til høyre, da vender naturlig instrumentene innover mot podiet. Men med slik bueføring og vibrato har ikke plasseringen noe å si for å bringe musikken helt fram til hver tilhører. Brahms med 18/16 på feler klar for en amerikansk turné, ja vel, men det er absolutt ingen lik i lasten, det er en dyp glede både visuelt og auditivt å suge inn denne orkesterklangen. Og Rattle bare koser seg og gjør pene bevegelser, det passer så fint med dette rutinerte og følsomme mega-kammermusikalske orkesteret.
Det Norske Operaorkesters konserter med Lorin Maazel, Zubin Mehta og Alexander Lazarev var for meg ikke så langt unna en slik rørende gledesopplevelse som med Brahms i Berlin. Det er en fryd å følge med på hvordan unge, nyansatte krefter fra sesong til sesong nå i racerfart bygger opp klang og musisering for å levere til publikum i DNO’s Orkester, dette vil sikkert fortsette med den nye, energiske, intelligente kunstneriske leder John Helmer Fiore. Huset har allerede som en selvfølge Nasjonalballetten. Like selvfølgelig burde det være at Operaorkesteret i full størrelse blir Norges Nasjonalorkester, et orkester for hele landet.
Så kan jo Røynesdal fra Trondheim komme med sine orkesterkriterier, vi venter i spenning.